Vi klipper litt fra Ætt og heim 1963.

Som vi kanskje husker så hadde vi et utdrag fra Fantetellingen fra vårt distrikt i et tidligere

nummer av Dis Haugaland. Tenkte derfor at det kunne være av interesse å se litt på dette

fenomenet og hvordan det oppsto. Samtidig får vi følge rettsreferatet til to omstreifere som

står tiltalt for mord i 1633.

Utenfor godtfolks samfunn.

Ved Sigurd Refheim.

Det er som kjent ikke lite tilfang til kulturhistorien å finne i rettsprotokollene.

Selvsagt må liv og lagnad som stiger frem fra de lange og omstendelige rettsreferatene, bli

ensidige. Når det gjelder forbrytelser, faller lyset skarpt inn fra den en siden bare og

forteller oftest lite om det daglige og normale menneskelige mangfall, det rolige og kultiverte

livet. Men forbrytelser og forbryteren skal nå likevel hele tiden skildres i konflikt

med det normale livet. Bakgrunnen er det lovlydige samfunnet, så helheten er på en

måte med. Enten rettsreferatet er gammel eller fra vår egen tid, er dette jammen tilfelle.

Oftest er forbryteren et vanlig menneske som litt etter litt eller brått har brutt ut av det

konvensjonelle samfunnet og gjør forbrytelser.

Mindre kjent er det etter hvert i våre dager at det i eldre tider virkelig fantes en pariakaste,

hel utenfor samfunnet, spredd omkring mellom folket i landet vårt. Disse menneskene ble av og til bofaste på sin måte,

men også da utenfor godtfolks samfunn.

Oftest var de på vandring, gikk med kremmerskreppa,

tigget, stjal, løy og drepte.

Det hendte ikke så sjelden at lovens lange arm fikk tak på dem og da måtte de i verste fall

bøte med livet. Det er tydelig at det er et rett og slett lovløs miljø det er snakk om.

Forskjellig stoff til kunnskap om disse arme folkene ute på landeveiene finnes også i

rettsprotokollene. I boken “Fra Nattmannsahugen til Hovedtangen” (19529

HAR Ingeborg Flood fortalt om et slikt lovløst miljø i Kristiania på slutten av 1600-tallet

og gjort det på et helt overbevisende og bredt kildegrunnlag. Hovedmannen, sjefen i

dette samfunnet av menn, kvinner og barn i Kristiania på den tiden er nattmannen Sivert

Svenson. Nattmann var fra først av brukt i betydning som “tater”, men ble omsider

brukt særlig om den som hadde påtatt seg  grovrenovasjon i en by og i tillegg til det

hadde plikt til å være hjelpesmann for “avretteren” (bøddelen). Dette var et så

ufyselig yrke, etter godtfolks syn, at nattmannen ble regnet som æreløs. Han

tilhørte natten og var mer uhyggelig enn bøddelen selv.

At en nattmann i den ovenfor nevnte, æreløse betydning først var en tater eller

fant, er rimelig nok. Bare en stakkars av vandringsmennene var villig til å påta seg

slik arbeid. Det var mange ord i bruk om slike personer ute på veiene og i skogene,

foruten nattmannen, tater og fant, slike som splint, fark, farre, fuss. (Reisende

kalte de helst seg selv).

Det er tydelig at hjemløse mennesker har levd et omflakkende liv i landet vårt på

veier, i skoger og marker så langt tilbake i tiden som vi kan få greie på slikt, og det var

i gammel tid stadig tilsig av nye mennesker som var kommet i konflikt med samfunnet,

fredløse, rømte treller og forbrytere som ikke turde eller ville komme frem og ta den

straffen som hang over hodet på dem. Etter store og lange kriger kom en mengde mennesker

på rek. Særlig etter den 110 års lange borgerkrigen har det vært ille. Også

pilegrimere ble værende vandringsmenn livet ut og ble aldri “folk” mer. Mange av

disse hjemløse gikk med kramkar- skreppa.

Det har fantefolket alltid gjort. Eller de kalte seg kammakere, vevskjebindere, hektemakere,

blekkslagere eller kopperslagere.

Men noe større realitet var det ikke bak disse benevningene. Fantene har aldri vært

håndverkere, men de har brukt å skjule seg bak slike omfangsrike ord., fordi lovgivnings

makten støtt var ute etter de.

Særlig for bøndene var det en ustanselig plage, for lovgivninen mot dem nyttet ikke.

Foruten det hjemlige tilsiget til folket på landeveien i Norge har vi med hundre års

mellomrom hatt to invasjoner av “omstreifere” fra utlandet. Først kom

sigøynerne på 1500-tallet.

Jeg siterer noe av det Oscar Lyngstad skrev om disse to invasjonene

i boken “Landeveiens folk i Norge” (side 11 osv.): “Til å begynne med

blandet de (sigøynerne) seg ikke med andre folk på landeveien, men allikevel ble deres

komme til landet av avgjørende betydning for livet på landeveien. Slik som sigøynerne

den gang reiste, familievis med pikk og pakk, har omstreiferne reist til denne dag.

Hundre år senere fikk vårt land en ny invasjon av fremmede landeveisfolk. Det var

folk som var kommet i drift under og etter de store kriger opphørte, og rotløse elementer

som hadde fulgt hærene fra sted til sted og nå måtte prøve lykken andre steder.

De slo seg sammen i laug med egne lover og anførere og laget sitt eget språk, rode

(rotwelsch eller kjeltring-latin). I Tyskland ble de kalt “gauner”, i Danmark

“kjeltringer”, i Sverige “skoiare', som hos oss ble til “skøyere”. - Det var således blitt

tre forskjellige slags omstreifere som reiste fra sted til sted og brannskattet folket.

Skøyerne slo seg snart sammen med de gamle fanter og holdt seg på Vestlandet

hvor de ved siden av tiggeriet drev som kjeleflikkere og vevskjebindere. De kaltes i

motsetning til sigøynerne for småfant eller mjøltravere, somme tider også for vardalsfant

etter et kjent fantefølge med det navn.

 

Sigøynerne holdt seg lenge for seg selv og innlot seg sjelden med de to andre grupper.

De var storvandrere som foretok lange reiser, endog til andre land. Mellom sigøynerne

og de to andre gruppene var det dødelig fiendskap som ofte gav seg utslag i ville slagsmål når de møttes.

Litt etter litt utviskes grensene mellom dem, de var jo alle sammen i samme båt og hadde en felles

fiende, den fastboende mann, den foraktende buro, som hver dag slet for føden og landets øvrighet.

I løpet av et par hundre år skjedde en merkelig sammensmelting av alle slags farende folk der ute på landeveien til et

omstreiferfolk. Neppe i noe land har denne sammensmeltningen vært så full-stendig som i Norge.”

På 1600-tallet og 1700-tallet ble fanteplagen så ille at bøndene satte i gang rene fantejakter, uten at det kom til noen

bedring. Fiendskapen og hatet mellom folk og fant økte bare, men det er klart at landeveis farende var nødt til å tape denne krigen.

Fanten ble sett slik ned på at det festet seg noe ufyselige over fante-benevningen.

 

Det var Eilert Sundt som på avgjørende vis førte tankevarme og medlidelse inn i framlagte råd om hvordan fanteplagen:

“Rettferdigere enn harmen og forakten for disse folk, er smerten over den elendighet, der som en forbannelse hviler over dette

folk. Den vil tvinge oss til å la uviljen og forakten fare og gi medlidenheten rom”.

 

 Oscar Lyngstad skriver i “Landeveiend folk i Norge”: (side 5-. “Men da han (Eilert Sundt) sommeren 1847 gjorde sin første

reise for å samle opplysninger om disse folks liv og ferd, oppdaget han at de hadde en nesten tusenårige historie, hvor de destruktive

krefter i menneskelivet har hatt en sterkere makt enn noen andre steder.

I generasjoner etter generasjoner har de streifet om fra sted til sted, hjemløse og fredløse uten noe mål verken for den dagen eller

livet. De har levd utenfor samfunnet og bare rent tilfeldig en gang iblant fått del i de goder som en stadig fremadskridende kultur

og samfunnsordning har gitt vårt folk.

Vel hører de landet til, de er norske statsborgere, men levr allikevel sitt liv utenfor folket, ja endog i skarp motsetning til folket”

Først etter at Eilert Sundt i 1850 hadde skrevet sin “Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge”, tok arbeidet for

å løse fantespørsmålet litt etter litt til å følge en sosialpolitisk retning som i 20.

Hundreåret har ført til et godt resultat.

I lenregnskapet i Riksarkivet finnes et rettsreferat fra 1633 i en sak mot to unge menn som etter en villmannaktig ferd

omkring i landet med stjeling og drap, er fakket og nå står for retten i Stavanger.

De fra Haugaland  er alene på denne ferden, ser det ut til, ikke sammen med noe fantefølge, men av fantefolket

er de, to amoralske samfunnsfiender, det er klart. Generasjoners fanteliv har gjort de til det de er, og her kommer både

“godtfolks” harme og vanvørnad og Eilert Sundts “smerte over den elendighet der som en forbannelse hviler over dette folk”, i det

rette lyset. Jeg skal her fritt gjengi rettsreferatet om denne fanterier ferden gjennom store deler av landet.

Retten ble satt i rådstuen i Stavanger den 12 juni 1633, og der lot futen over Jæren og Dalane, lensherrens fullmektig Severin

Pedersen føre frem “tvende personer nevnlig Omund Mogenssen og Helje Rasmussen, hvilke han for deres begangne misgjerninger

her udi lenet havde ladet antaste og fengseligen anholde”.

Først kom Omund Mogenssen frem, og han sa at han var født i Vik prestegjeld i Sogn.

Denne Omund hadde et og annet å bekjenne.

Han fortalte at han for omkring 8 år siden hadde stjålet noe klær og mat fra en bonde i Vik som hette Omund Vangsnes. Etter dette

tjuveriet rømte han til Nordland. Der var han et halvt år, og i den tiden stjal han fra en mann på “Strand” som het Peder Jørgensen,

nesten alt han eide av sølv og klær, så my han kunne få med seg. Etter dette dro han til Trondheim, og der kom han i tjeneste hos

en Jon “Bøgenes”. Men det var nok bare for å skjule hva han var ute etter. Fra denne Jon stjal han og “endel”, som det heter i referatet.

Hva han hadde vært ute etter denne gangen, er usagt, men pågrepet ble han og dømt til galgen. Hengt ble han imidlertid ikke,

slapp tvert om nattetider ut fra fengslet og rømte til Nordmøre. Der fant han seg igjen en uforsiktig bonde som han tjente hos en åtte

dagers tid, stjal så fra ham en børse og noe klær og tok veien til Sunnmøre. Den mannen han lovet å tjenese gjøre hos der, ble strakt av

med en båt og noe mat, før Omund drog til Bergen og kom i tjeneste hos Gjør Pederson.

Han følgte Gjør inn til Sogn, og av en eller annen grunn tjente han hos denne mannen et helt år uten å verken stjele eller rømme.

Men da han så kom til en kar som het Anders, greide han ikke å spille rollen som samfunnsmenneske lenger enn en måned eller to.

Hos Anders stjal han klær og noe mat.

Omund er på hjemmetrakter her i Sogn, så mye en kan bruke ordet hjem om en farende fant. Brått falt det fult lys et kort øyeblikk

over denne unge mannen som lever i samme forholdet til bøndene som hauken mellom fuglene. De ordene i rettsreferatet som lot han

stå der i retten fullt klassifisert for de som er til stede, lyder slik: “Og for saa ind til sin stiffader som er bøddel i Sogn, og holdt seg

paa skoven hos han ungefer en maaned”.

Strykfaren var bøddel. Omund var nok ingen vanlig sogning, ingen bondeson som var kommet på kant med hjemmefolket. Utenfor var

han kommet til verden, og utenfor lot han slå seg frem så godt han kunne lyve eller stjele seg til det, men han skulle komme til å gjøre

verre gjerninger enn som så.

Rettsreferatet holder frem med at strykfaren, bøddelen, og han stjal et åkle og noe mat fra en bonde den måneden Omund lå på skogen.

Så måtte han rømme igjen og nå dro han “i nord her øster hen i landet”.

Det var på den turen at han øst for Flekkerøy kom i lag med den andre tiltalte, Helge Rasmusson, som må ha vært en

passende “stalbroder” (referatet har det ordet) for Omund, med de samme forutsetningene til å leve live som han. Disse to var

innom en bondegård som Omund sa han ikke viste navnet på, der tok de med seg en kåpe, en kjole, en ullskjorte “og meir”. Nå

skulle de nordover og trengte en båt, stjal seg en, rodde til Hildra og videre.

Utenfor  Sokndal fant de en jekt. Det var en mann fra Hildra om bord. Hen het Velum Kitt og hadde bare en liten gutt med seg på jekten.

De to stallbrødrene steg straks ombord i jekten til Velum og solgte kåpen og båten til ham. De ble værende om bord til bort imot

kvelden og hadde sine baktanker med det.

Under drikkekalaset klarte de å bli enige om å slå Velum Kitt helseløs og ta fra ham det han hadde. Igjen fører rettsdokumentet

tydelig tale om hva slags karer dette er, både Omund Mogensson og Helje Rasmusson, farende fanter fra undersamfunnet:

“De snakket om dette med hverandre på sitt mål, som de farende folk brukar når de ikke vil at andre skal forstå de”. Begge kunne

fantemålet.

Da de fant det passende, gikk Omund i land, puttet en stein i buksen, gikk ombord igjen og slo Velum med den under øyret eller i

tinningen så han falt over bord i sjøen “og døydde straks”. De tok med seg noe sengeklær, en falsehylster, øl og annet som var på

jekten, dessuten 6 riksdaaler i penger. Med denne fór de sjøveien et stykke nordover, men det var så sterk motvind at de lan til

lands og rømte fra en stor del av det de hadde tatt ombord i jekten.

Som et tillegg til denne skildringen av ferden sin omkring i landet fortalte Omund at da den vesle gutten som var ombord i jekten

så at Omund slo Velum så han falt over bord, da hoppet han i sjøen og svømte i land. Helje Rasmusson løp etter og ville

slått han i hjel om han hadde funnet ham.

Til slutt måtte Omund si som sant var, at han hadde vært til alters bare to ganger i hele sitt liv, som han mente måtte være 26

år. “Det var mer enn 6 år siden han sist var til Guds bord”.

Så var det Helje Rasmusson sin tur til å “bekjenne”. Han sa han var født ved “Oddevold”. Da han var omkring 14 år, gav

han seg på reis med andre fantefolk og dro til Nordland med en som het Elias, og som hadde myrdet et menneske i Hallingdal før

Helje kom sammen med ham.

Disse to hadde ferdes i sammen langt utover sommeren og i Romsdalen kom de sammen med en annen “ferdesmann” som het Hans.

Denne karen gikk opp til en gård og tok 6 riksdaler og en båt som han rodde sin kos med. Senere skiltes Helje fra Elias i Sunnfjord.

Men det fantes nok “ferdefolk” overalt, så Helje kom snart i sammen med en som het Johannes som ble hengt i Sogndal “som

ligger der nor” og en Jørgen Laurson. Dette trekløveret gjorde et varp på Sunnmøre. En bonde hadde vært ute å fisket og de var ikke

snauere enn at de tok fra ham både båten, seilet og all redskapen og skinnstakken og støvlene gikk samme veien. Det må vel ha

vært etter dette ranet at Johannes gikk i fellen og ble hengt, for Helje “løb saa fra dem”. Det er ikke nevnt noe om hvor det ble

av Jørgen. Siden den tid, i 4 år vandret Helje for seg selv. Han må ha funnet ut at det var tryggere slik. Kanskje har han tatt

skrekken av Johannes sin sørgelige skjebne, for nå slo han seg til ro i tjeneste hos Jørs Molle i Romsdalen et helt år. Så har

reiselysten fått overtaket igjen. Han dro øst i landet og kom i lag med Omund Mogensson øst for Flekkerøy.

Raidet med Omund skildrer Helje slik: På en bondegård øst for Flekkerøy stjal de en kåpe, en kjole, og noe lereft, 1,5 daler i

penger og en hvit “kinesseis” ullskjorte.

Ikke langt fra denne gården tok de en båt som de for til Sokndal med. Der kom de til en jekt og ombord på den var det en mann

fra Hildra som het Velum Kitt og en liten gutt. De solgte kåpen og båten til mannen og ble sittende hos han på jekten og drikke

til utpå kvelden. Da slo Omund mannen med en stein så han datt i sjøen og døde straks. Mens dette stod på, hoppet den vesle

gutten i sjøen og svømte i land. Helje gikk opp på øya og lette etter han og ville ha gjort det av med ham om han hadde funnet han.

Siden han ikke fant han, gikk han ombord i jekten, tok alt der var og rodde inn til lands med det. Her måtte de gå fra båten og noe

av det de hadde der og så rømte de “opp til lands”.

Her ender rettsreferatet. Det forteller ingenting om hvordan Omund og Helje ble tatt, selvsagt heller ikke noe om hvordan de

tok det, det som de nå skulle gjennom, men der de står fremfor rettens folk i rådstuen i Stavanger denne juni dagen 1633 og dommen

ble lest opp for de, er det langt frem til Eilert Sundts ord: “Rettferdigere enn harmen og forakten for disse folk er smerten

over den elendighet, der som en forbannelse hviler over dette folk. Den vil tvinge oss til å la uviljen og forakten fare og gi medlidenheten

rom”.

Det er det samfunnet der de har løyet, stjålet og drept og som de ikke forstår noe ting av, som feller dommen:

“Er forskrevne tvende misdedere efter bett.

Vores kjere laugmands raadføring tildømt at bør straffes paa deres liv med steil og

hjul. Og ombudsmanden efter loven pliktig vere dem lade refse”.

Kilder

(foruten det rettsdokumentet som er brukt)   Oscar Lyngstad:

Landeveiens folk i Norge. (1947) Kaspar Flekstad:

Omstreifere og sigøynere (1949 Ingeboord Flood:

Fra Nattmannshaugen til Hovedtangen (1952)

 -----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------